Stedsnavn i Storfjord

Roald R. Larsen begynner sin historieskriving fra siste halvdel av 1900 tallet. Når man ser helt bort ifra fjordens tidligere historie, må det ende galt. Stedsnavnsloven krever at de eldste kjente navn i hovedsak skal legges til grunn for stedsnavnene. De fleste eldste navn i Storfjord har vi fra 1740-tallet i grenseeksaminasjons-protokollene til Schnitler. Roald kjenner tydeligvis ikke til disse og til fjordens tidligere kvenske bosetning, for de er helt oversett navnemessig enda navnelova krever at kvenske navn skal dokumenteres og bevares. Han greier heller ikke å skille helt mellom kvenske og samiske navn. Når det gjelder samiske navn, har han tatt med navn ned til den minste tuve. De fleste samiske navn i fjorden er fra reindriftssamer fra Sverige og fra deres sommeropphold her, og kan derfor ikke danne grunnlag for stedsnavn i Norge.Disse navn har aldri vært i levende bruk for de fleste storfjordinger. Mange av de samiske navn er bare kjent i snevre kretser over et relativt kort tidsrom, er lite i bruk eller helt glemt eller ukjent for de fleste etter 2. verdenskrig.

Det ser faktisk ut til at han har jobbet etter oppdrag fra Sametinget elle samisk høgskole i Kautokeino for å dokumentere en omfattende samisk tilstedeværelse i fjorden mede basis i rektor J. Qvigstads undersøkelser fra 1920-tallet. Han opplyser også om at Storfjord kommune er trespråklig når den vitterlig må være firespråkelig. Samisk og finsk har aldri vært majoritetsspråket i fjorden. Det er blitt undervist i norsk tilbake til 1700-tallet. Hvis det er slik at man vil revitalisere samisk og finsk må også det kvenske språket revitaliseres fordi det er et godkjent minoritetsspråk, noe som finsk ikke er. Iflg. stedsnavnslova er det ikke lov for enkeltpersoner å opprette stedsnavn utenom gårdsnavnet, og selv da er det lagt begrensninger for eiers handlingsrom.

Å få godkjent et stedsnavn er er en omstendelig prosess der mange parter må bli hørt før navnet endelig blir godkjent. For mange av de samiske stedsnavnene oppgir han seg selv som informant, og noen av de andre informantene må ha dårlig kunnskap til fjordens fortid. Men det mest skuffende med stedsnavnboka er at Storfjord kommune har godtatt dette produktet, som må være ulovlig til bruk i skoleundervisningen og til bruk i administrasjonen. Dermed er man med på å forfalske og desinformere folket i fjorden om dens navnemessige fortid. Kommunen har også tillatt oppsatt forfalskede stedsnavnskilt på vestsia av fjorden fra Mælen til og med Elvevoll. Det må nå være på tide at kommunen går grundig igjennom stedsnavnene i fjorden, og påser at disse er godkjente og ivaretar fjordens tidligere historie. Jeg vil i løpet av året komme med rettelser av de feil jeg kjenner til. Her er noen smakebiter på feil:

Akkenes er ikke sammensatt av samisk/norsk, áhkku(bestemor) + nes = Áǩkenes, Bestemornes, men av kvensk/norsk, akka(kjerring) + nes =l Akkenes, Kjerringnes. Dalo er ikke oppkalt etter samisk for gård, men av kvensk for gård =Talo, utt; Dalo.Her bodde kvenen Michael Peleg fra 1715 til 1774 som den første. Ruššogenta er ikke samisk, men helkvensk, sammensatt av et mansnavn Raste= Ruosso på kvensk+ eng på kvensk=kenttä, utt; gentä >Roussogenta, som er riktige skrivemåte for stedet. På norsk heter stedet da Rastevollen. Samen Raste Larsen bodde her på 1780-tallet som husmann hos kvenen Clemet Hansson.