Sigmund Steinnes-6
Storfjord kommunes nye ordfører, Sigmund Steinnes. Foto: Tore Figenschau.

Sigmund, nyordføreren

Han har vært pendler siden han var sju år. Nå er han 52, nyvalgt ordfører i Storfjord, og kan endelig bo heime.

Klokka er bare ett, men det er allerede tussmørkt ute. Desto lysere virker det inne i det nye - noen sier storslåtte - rådhuset. Vi har avtale med den nyvalgte ordføreren, Sigmund Steinnes. Han venter oss på ordførerkontoret, et smakfullt innreda kontor mot nordvest i andre etasje. Skrivebordet virker ryddig, og den høyryggede kontorstolen behagelig. Er den i skinn? Vi legger merke til skipsgolvet - og kaffemaskinen. Til høyre er sofagruppa i lys brunt stoff.

Sigmund setter seg i sofagruppa og serverer kaffe i et krus med kommunens våpen påtrykt, og byr på pepperkaker.
– Kjøpt for egne penger, skynder han seg å påpeke. Kommunen sliter med et millionunderskudd fra 2010, og det ligger an til røde tall for 2011 også. I sommer ble det innført innkjøpsstopp og nødbremsen ble satt på. Kommuneøkonomien var gått av sporet. Her er mye å ta tak i for nyordføreren.

Men fra sin mangeårige stilling som hovedtillitsvalgt i Mesta har han erfaring med omstilling og innsparing. Organisasjonen skulle slankes fra 4900 ansatte til nær det halve. En tøff jobb å være tillitsvalgt i en sånn situasjon.
Også i kommuneadministrasjoen er stillingskutt aktuelt - og nødvendig – om politikerne skal kunne holde valgløftet om ikke å innføre eiendomsskatt.
– Nei, mener nyordføreren, og drar på det. – Det skal være mulig å unngå begge deler, mener han. Allerede mandag skal formannskapet behandle budsjettet for neste år, og han ser for seg mange og vanskelige økonomidebatter i dagene og ukene som kommer.

– Her er intet freda, unntatt skolestrukturen, fastslår han.

Sigmund bor i Skibotn, men er opprinnelig lyngsværing. Født i den veg- og strømløse bygda Nordnes på østsida av Lyngenfjorden i året 1959.

– Rett under det rasfarlige Nordnesfjellet, forklarer han.
Her vokste han opp i en søskenflokk på åtte. Fiske og småbruk skaffa familien mat og inntekt.
Skolen lå på andre sida av fjorden, og eneste måten å komme seg dit, var i båt.

– Vi ungene bodde på Lyngseidet mens vi gikk på skolen, og var bare heime i helgene. Av og til var været av et slikt kaliber at vi ikke kom oss heim på to-tre uker. Det var her min pendlerkarriere begynte, som sjuåring, forteller han.

Sigmund husker spesielt en mandag morgen med skikkelig ruskevær fra nordvest. Onkelen skulle føre han over. Men midtfjords måtte de gjøre vendereis. Været var for dårlig.
– Løsninga ble at vi grynna i snøen de fire kilometrene til ytre Nordnes, og tok ferga derfra. Men jeg kom meg ikke på skolen før tirsdag, minnes han.

Senere ble det skolegang først i Olderdalen, og senere på Hatteng.

– Men det førte til at jeg nå kjenner mange på min alder rundt hele fjorden, sier han.

I voksen alder fikk han etter hvert jobb i Statens Vegvesen, og så i Mesta. Her ble han fort valgt til tillitsmann, begge stedene, og i Mesta hadde han ansvaret for Vestlandet og Nord-Norge.

Han kom inn i storfjordpolitikken først på 1990-tallet, og ble valgt inn på Skibotn Folkeliste i 1991 sammen med Ernst Rasmussen.
– Men det har likevel alltid vært Arbeiderpartiet, forsikrer han. Oppvokst på et småbruk i Nord-Norge er det helt naturlig, mener han.
Joda, han kan forstå at næringsdrivende stemmer Høyre.
– Men at folk i Nord-Troms stemmer Fremskrittspartiet, det er mer enn jeg kan forstå, konstaterer han.

Det ble lite tid til politikk som omreisende tillitsvalgt, og i åtte år var han utafor politikken. Først da han igjen fikk jobb i vegvesenet for et par-tre år siden, ble det mulig på nytt å engasjere seg.  For den politiske interessen har alltid ligget under, forsikrer han. Siden gikk det slag i slag, med nominering, valgkamp, og endelig seier nå i høst.

– Hva var din første tanke da det var klart at du var ordfører?

Sigmund ler, og lener seg litt tilbake mens han tenker. Den lysblå skjorta klarer ikke helt å skjule at jobben som tillitsmann har gitt for liten tid til mosjon.
– Jeg ble glad, sier han etter hvert.  – Følte at kampen hadde lyktes. Men fremdeles er det jo litt uvirkelig at at jeg er ordfører, sier han.

– Og jeg er veldig ydmyk i forhold til  jobben, sier han.

Til tross for at han vært ordfører bare noen korte uker, har han allerede rukket en rekke bedriftsbesøk. Han satser på å være en ordfører som er mye ute. Som tar kontakt med folk.
Og det nevner han som én av egenskapene som gjør han kvailifisert til å være ordfører.
– Jeg har lett for å omgåes folk, jeg mener det er viktig å lytte, og jeg har erfaring fra politisk arbeid, fra tillitsmannsarbeid og fra ungdoms- og idrettslagsarbeid, sier han.
– Og så er jeg klar på at jeg alene ikke besitter sannheta. Jeg har tro på at flere hoder tenker bedre enn ett.

Mange vil kjenne Sigmund som leder av Lavkarittet, et verv han nå har latt broren, Hans Erik, overta. Men Sigmund har alltid vært idrettsinteressert. Han var aktiv fotballspiller på Skibotn IL, og senere har han alltid vært i en eller annen trenerrolle.
– Og da Lavkarittet kom inn i bildet, var det naturlig at jeg ble med der, sier han.

Etter at valgresultatet var klart, var det også klart at Arbeiderpartiet måtte søke samarbeid med en av de andre grupperingene i kommunestyret. Aktuelle kandidater var Fjordfolket og Høyre.
Stemninga i Arbeiderpartiet var ganske klar, og medlemsmøtet pekte på Fjordfolket.
Sentrale temar for de politiske diskusjonene var oppdrett og kraftutbygging.
Fjordfolket hadde ikke mange krav til samarbeid, men de ville ha et klart nei til oppdrettsnæringa i fjorden.
Og for Sigmund har det blitt klart at torskeoppdrett i gyteområder for villtorsk ikke er akseptabelt. Så den saken var ikke problematisk.

I Storfjord kan det bli aktuelt å bygge ut 15-16 av elvene i kommunen. Det er et tall Sigmund synes høres høyt ut. Han trekker fram Norddalen som ett eksempel. Her går traseen for Lavkarittet gjennom en vakker natur og forbi kulturminner som han mener burde tas vare på.
– Tenk om vi kunne sette i stand en bunker slik at turister kunne overnatte her, sier han.
Men Norddalen og elvene her er på NVEs liste over elver som man vil legge i rør.

– Vi bor i Europas siste villmark. Den trekker turister som en magnet. Men vi må ikke ødelegge for oss sjøl. Vi har en fantastisk natur, det er den vil skal selge til turistene, sier han ettertenksomt.

Det er fredag. Trebarnspappaen venter barnebarnet, sitt første,  på besøk, og kunne tenkt seg å dra heim litt tidligere. Etter at han tok fatt på jobben som ordfører, har det ikke vært uvanlig med opptil 16 timers arbeidsdag.
Men så stikker rådmannen innom. Garderobene i samfunnshuset er stengt på grunn av mangler når det gjelder brannsikring. En hastesak som må løses. Det kan drøye med heimreisa.

– Jeg tenker hele tida at det blir roligere i neste uke. Men det er nok en tanke jeg må slå fra meg, sier Sigmund.