Mutters alene

� � Det hadde seg slik at naboene mine hadde en gitar med fire strenger. Den fatta jeg interesse for, og stemte den om slik at det gikk an å spille melodier på den med én finger. Tidligere hadde vi brukt å spille kort om kveldene, men nå var jeg kun interessert i gitaren. Til slutt ble naboene så lei gitarspillet mitt at de gjømte gitaren når jeg kom. Etter hvert fikk Dagfinn sin egen gitar, og lærte seg å spille med mer enn én finger. Han kjøpte seg ei bok med gitargrep, bare for å oppdage at han allerede hadde knekt koden, på egen hånd. I ungdomsskoletida hadde han et par kompiser som også spilte, og det varte ikke lenge før de hadde stabla et band på beina: Pearl. - Det var navnet på trommesettet vår. Mer fantasi hadde vi ikke, ler Dagfinn. Siden ble det flere band: Mortal Cry, og senere Toast, alle sammen med lokale musikere. - Et høydepunkt den gangen var at vi ble nummer tre i NM i rock. Året var 1979, og stedet var Krokenhallen. Hele salen kokte! Og så leste vi om oss sjøl i Nordlys dagen etter. Tenk at noen gutter fra bon-landet kunne nå så langt! Interessen for klassisk gitar ble vakt på ordentlig da Dagfinn var elev på Trondarnes folkehøgskole. - Der lærte jeg meg noter, forteller han. Musikkinteressen førte han videre til Toneheim folkehøgskole, den eneste rene musikkfolkehøgskolen i landet. - Mens jeg var der, utlyste skolen en hitkonkurranse, Prosjekt 84. Jeg vant med låta "Dreamer". Og etterpå spilte Andreas Lunnan låta i Nitimen. Tenk! Men årene hadde gått, og Dagfinn hadde ikke skaffa seg noen utdannelse. Det måtte han jo ha. At det ble musikkutdannelse overraska ingen, og i perioden 1985 til 1989 studerte han klassisk gitar ved musikk-konservatoriet i Tromsø. I tillegg studerte han pedagogikk. Å kunne livberge seg som utøvende musiker var utenkelig. - Nei, det er utrolig vanskelig, slår han fast. Nå underviser han i gitarspill ved kulturskolen i Bardu, og trives med det. Og så gir han ut plater i ny og ned. Når Dagfinn tenker tilbake på sin karriere som musiker, er det først og fremst Krokenhallen som renner i hu. Men han har flere høydepunkter å se tilbake på. I løpet av 10 år som gitartist i Midt-Troms storband noen år senere fikk han blant anna oppleve å samarbeide med Lill Lindfors på en konsert på Finnsnes for 11 år siden. Det var stort! Og hva gjør så en gitarist på fritida? - Fritida? Som familiefar med to barn på 7 og 10 år har man ingen fritid, sier han. Men én ting tar han seg tid til: fotball. Han kom aldri til å drive det så langt sjøl, men har sine favoritter i Manchester United. Selvsagt. Det var der George Best spilte, gutten med dribleserier som kunne ta pusten fra publikum. Og så er det musikk, naturligvis. Selv om han har studert klassisk musikk selv, setter Dagfinn pris på god 70-tallsmusikk. Beatles. Og Eagles. Men svensktoppar har han et inngrodd hatforhold til. Det bare er sånn. - Men det lages mye bra musikk i dag også, bevares. Espen Linds siste, for eksempel. Og så Vamp, da. Som for øvrig bruker samme type CD-cover som jeg. Det er bare vi to. Men nå er det plateutgivelse, igjen. - Den som kommer nå, er spesiell for meg. For det første har jeg med to tekstforfattere fra min heimkommune Storfjord. Det er Reidun Mellem og Hallgeir Naimak. Så det blir altså en spesiell Storfjord-vri på plata. For det andre har jeg dedikert en instrumental til min tidligere nabo og gode venn, John Tore, som døde for kort tid siden, sier Dagfinn, og forteller slik om hvordan låta ble til: - Det starta med at jeg kjøpte meg en ny gitar, en som jeg hadde sikla etter og bare måtte ha, en Fender Stratocaster, 50-årsjubileumsmodellen. Da jeg hadde fått gitaren heim og skifta strenger på den, begynte jeg å spille. Ut kom en melodi, og i løpet av snaue 15 minutter hadde notert ned låta. Det var liksom melodien satt i gitaren! Det rare var at jeg var glad og lystig, men melodien som kom ut, var melankolsk, sørgelig. Ikke hadde jeg noen tittel til den heller. Så jeg noterte ned serienummeret på gitaren som tittel, og syntes sjøl det var en fin låt. Og slik ble låta liggende, uten en skikkelig tittel. To år gikk. Så ringte Dagfinns bror en morgen og fortalte at John Tore var død. - Det kom som et sjokk, og var ikke til å tru. Tankene mine gikk til familien hans, og jeg tenkte på alle de gangene jeg hadde besøkt John Tore. Det første man la merke til hos ham, var gitaren som hang på veggen. Likedan som min. Jeg tok fram gitaren og klimpret litt. Og da kom låta igjen! Låta som ikke hadde annen tittel ennn serienummeret på gitaren. Låta satt liksom i fingrene, og jeg skjønte straks at tittelen måtte bli Jonta, for det var kjælenavnet til John Tore. Tida har gått, og når det nærmer seg jul, runder gutten fra Melen 50 år. Nå er det nok ingen som gjømmer gitaren når Dagfinn kommer på besøk. Heller tvert imot. Han er blitt kjent for sine melodiøse låter, og han lover at den nye plata ikke skal bli noe unntak i så måte. Det blir release-konsert i Målselv kirke neste fredag med påfølgende release-party etterpå. Dagfinn har forventninger til konserten, og håper at det kommer mye folk. Noen få mennesker i den store kirka vil ikke være morsomt. På forrige release-konsert, som var på gjestgiveriet, var det mange som ikke fikk plass. Han vil ikke at det skal gjenta seg. Dagfinn innrømmer at han ikke er særlig religiøs av seg, men valgte kirka fordi det er god plass i den, akustikken er suveren, og musikken passer i kirka. - Og dessuten blir man alltid så godt mottatt av soknepresten. Det er stor takhøyde i kirka i dobbel forstand, konstaterer han.