Vi, grunneierne, og de andre

Det er lett å henfalle til filosofering når man smaker på ordene. Tjuvgods. For hvem eier egentlig jorda vi bor på? Eg står som eier av gårdsnummer ditt og bruksnummer datt. Det har eg skjøte på. Men har eg rett til å eie den?

Spørsmålet har blitt mer påtrengende etter hvert som eg ser hvordan vi, grunneierne, iallfall noen av oss, ser på «de andre».

Her kor eg bor lå isen metertjukk for 9000 år siden. Og akkurat her lå den og stanga i noen hundre år og laga en levegg av grus og stein mot nordavinden, før varmere klima jaga den innover dalen. Jorda kom til syne også her.

Og nå eier eg en bit av den. Eg har blitt en slags godseier i miniatyr. Arva den etter mine foreldre som igjen arva den av sine og så videre. Lett å forklare.

Men for 9000 år siden? Kem eide flekken eg bor på den gangen? 

For menneskene som etter hvert, i jernalderen, bosatte seg på steder langs kyststripa her nord, var nok tanken på at de eide området de bodde på, overhodet ikke tenkt, trur nå eg. Men for kongene som noen tusen år senere tok herredømme over både folk og land, var tanken selvfølgelig, virker det som. 

– Dette er mitt land! Dette er mitt folk!

Var de i sin rett, kongene? Eller var det tyveri?

Inntil 1666 var imidlertid vårt område betrakta som kongens eiendom, krongods. Det året ble godset, Tromsgodset, solgt, ettersom kongen trengte penger til krigføring, og godset kom på private hender. 

Senere ble godset delt gang på gang, og i dag sitter vi miniatyrgodseiere med hver vår lille bit av – det opprinnelige tjuvgodset. 

Vi er i samme båt, vi grunneiere, og noen av oss tenker kjetterske tanker om eiendomsretten.

«Eiendom er tyveri», hevda Pierre Joseph Proudhon (1809-1865), fransk sosialfilosof og økonomisk teoretiker. Han ble senere dømt til tre års fengsel for sine skriverier. 

Å være skribent er en risikosport.