Tomtemangel kan felle Vanntårnet

Årsaken er at det er det mangel på boligtomter i Storfjord, og dersom vanntårnet rives, kan det frigjøres tre boligtomter. Boligfeltet på Brenna ble etablert for mange år siden,  og der vanntårnet står, ble det også innregulert boligtomter. 

Driftstyrets skal behandle saken i møte førstkommende fredag, og rådmannen innstiller på at man skal gå videre med saken i tråd med kulturkontorets anbefaling.

Og kulturkontoret konkluderer slik: 

«Krigsminner har fått nytt fokus i Storfjord gjennom kommunens deltakelse i prosjektene Krigsminnelandskap Troms og Kompetanseløft i Kulturminnevernet. Begge prosjektene har politisk forankring. Å rive vanntårnet vil være i strid med kommunens deltakelse prosjektene.

Krigsminnene i Storfjord er en del av verdenshistorien, og ikke bare spor etter hendelser lokalt.

Kulturkontoret anbefaler at Storfjord kommune ivaretar vanntårnet som et lett tilgjengelig og synlig symbol for andre verdenskrig, og at det jobbes videre med ei trinnvis utvikling av et friluftsmuseum som formidler hvilke hendelser som fant sted i Storfjord.

Spørsmålet om riving må på høring til Troms fylkeskommunes kulturminneavdeling.»

Spørsmålet om riving eller vern av Vanntårnet har versert i politiske fora i en årrekke.

I 2008 uttalte fylkeskonservatoren følgende om tårnet:

«Vanntårnet er et av de få kulturminnene fra 2. verdenskrig i området som har overlevd oppryddinga etter krigen. Med sin høyreiste skulpturelle monumentalitet er tårnet et landemerke som vekker interesse og forteller litt om de dimensjonene de tyske anleggene hadde i Storfjord. 

Vi synes det er svært positivt at tårnet nå tenkes inn i en større sammenheng med de øvrige krigsminnene i området og de nye militære kulturminnene fra den kalde krigen (Frøy). Sammen med Bollmnnnveien, der kommunen har gjort en fremragende innsats med opplysningsskilt og rydding for å gjøre denne tilgjengelig, de nye Frøyanleggene, andre spor fra krigens dager og Lyngenlinja vil sette Storfjord på kartet som et spennende sted for alle som er interesserte i krigshistorie.»

Boligfeltet på Brenna er etablert der tyskerne hadde en stor leir i perioden 1940-45, og alle øvrige minner fra krigen ble fjerna da det ble gjort klart for boligbygging.

Vanntårnet er det eneste monumentale krigsminnet som er igjen i dette området etter krigen. 

Den siste store tyskbrakka (Nürnberg i dagligtale) fungerte som «rådhus» i mange år etter krigen. Da det nye kommunehuset ble bygd like ved, var det klart for å renovere og ta tyskbrakka i bruk som næringsbygg, noe som det var stort behov for. Bygget var så å si fulltegna av interessenter da det ble satt i gang rivingsarbeid, i all hast. Bygget ble jevna med jorda, og så fort gikk det at deler av det kommunale arkivet havna på daværende søppelplass på Taterneset. Her kunne hvermannsen få fri tilgang til kommunens dokumenter, før de ble spredt for vær og vind.

Begrunnelsen for å rive brakka var at den var befengt med store råteskader. Det var imidlertid ikke i overensstemmelse med tilstandsrapporten, som konkluderte med at det omtrent ikke fantes råte i bygget.

I 2010 var turen kommet til Lyngenfjord hotell, som mellom anna var sete for tyskernes 6. Gebirgsdivision under krigen. Det var også her undersøkelseskommisjonen i forbindelse med krigsforbrytelsene i Norddalen var stasjonert sommeren 1945. Rivingsarbeidet ble  sågar igangsatt før det var vedtatt finansiering.