Kaos, sykdom og død

Det var en hendelse som har brent seg fast i minnet hennes, og hun forteller om den som om det skulle hendt i går.

Ordren om tvangsevakuering kom på seinhøsten 1944, og da var det bare å pakke og dra. Men det var ikke bare å pakke kofferten, og så være ferdig med det. Nei, her skulle alt være med, også buskapen som stod i fjøset. Og skulle buskapen med, måtte de ha med fôr slik at det holdt til våren. 

Senger og sengetøy måtte også tas med. Ja, liketil kjøkkenovnen måtte med.

Laura og mannen Hans hadde to små barn, og Laura, 23 år gammel, var gravid med nummer tre.

Og da alt var pakka og klart, fikk de beskjed om at de likevel kunne være heime til over jul. I én måned levde familien i pappesker og trekasser. De måtte være klare til å dra på kort varsel. Og da flyttebilen endelig kom - det var den 20. januar - slokte de ilden i ovnen med snø for å kunne ta den med på bilen. 

Så viste det seg at reisa ble utsatt nok en gang, til dagen etter.

– Så var det å begynne å fyre opp igjen, for jeg hadde akkurat begynt å steike klappkaker til ungene. De måtte jo ha mat, og gjær til brødbaking var ikke å oppdrive.

I Tamokdalen viste det seg at boforholdene var elendige.

– Vi ble syke alle sammen, og kikhosten tok sønnen jeg fikk. Han ble bare seks uker. Nabokona som også dro sammen med oss, hun og hennes familie, var syk før hun dro, og ble bare verre og verre. Hun døde etter at vi kom heim 8. juni 1945, forteller Laura.

Se hele intervuet med henne her:

Tvangsevakuering, sykdom og død