Kitdal upper hut_560x375
Kitdalen sommeren 1945. Foto: NTRM/Fritz Anker.

Evakuert, men ikke folketom

Lyngenlinja våren 1945 - Storfjord og Lyngen:

Arkeolog Paul Figenschau prøver  i denne artikkelen å belyse hvor mange tyske soldater som befant seg i Storfjord og Lyngen fredsvåren 1945.

Paul Figenschau_2939_200x267
Artikkelforfatteren Paul Figenschau.

Av Paul Figenschau

Når det gjelder de tvangsevakuerte og de russiske krigsfangene, vil disse bli berørt i liten grad. Angående de tyske avdelingene vil jeg bruke norske navn. Om kildene vil jeg si følgende; til tross for tysk grundighet er det store mangler i kildene hvor de ulike avdelinger var plassert/gruppert. De to mest pålitelige kildene er Erik Lørdahls bok om tyske feltpostnummer i Norge under krigen. Mange avdelinger har våren 1945 en diffus lokalisering som for eksempel «Nord-Norge», «Lappland» eller «6. Bergdivisjon». Den andre kilden er Georg Tessin bokverk på flere bind som kom på 1970- og 1980-tallet. Her tar han for seg hvor alle tyske avdelinger befant seg fra 1939 til 1945, i tillegg de avdelinger som ble opprettet og/eller avviklet under krigen.

Ved å sammenligne disse og andre tyske kilder, er det mulig å danne seg et noenlunde bilde om hvor mange tyske soldater som befant seg i Lyngenlinja. Lyngenlinja strakte seg fra Treriksrøysa og ut til Lyngstuva, med enkelte avdelinger avvikende fra denne. 

Fast stasjonerte avdelinger

Mange av de tyske avdelingene som var stasjonert i Storfjord og Lyngen fra og med 1941 ble trukket ut og sendt til vestfronten høsten 1944. Dette gjaldt i hovedsak artilleriavdelinger og mindre støtteavdelinger. Før 6. bergdivisjon kom til området ved årsskiftet 1944/45, var et regiment fra 270. divisjon forlagt i Storfjord- og Lyngenområdet. Dette regimentet ble i sin helhet flyttet til Lyngen ved årsskiftet. 

I Lyngen var det flere kystartilleribatterier, både fra hæren og marinen. Jeg velger å ta med de artilleriavdelinger som befant seg nord for Lyngenfjorden i denne artikkelen, i og med at de var en del av Lyngenlinjen. Stab og forsynings- og støtteavdelinger var stasjonert ved Lyngseidet. De artilleriavdelinger som var i Lyngen var på følgende steder Spåkenes, Nordeidet, Rottenvik, Årøyholmen, Seljevik, Russelv, Lenangen, Lattervik samt flere steder i Ullsfjorden. Til sammen befant det seg i disse anleggene mellom 25 og 30 batterier.  Et batteri hadde vanligvis fire kanoner. Kystartilleriet var under hele krigen underbemannet og hvert batteri bestod som regel av 95 – 100 mann. Ut fra dette bestod kystartilleriet med stab og støtteavdelinger av ca 3.500 mann.

 

Det er velkjent at det muligens var så mange som 6.000 russiske krigsfanger i Storfjord vinteren 1944-45. Deres tilstedeværelse og forhold er vel dokumentert i avisartikler sommeren 1945, men også i den senere tid. Når det gjelder fangeleirene i Lyngen er de ikke så godt dokumentert som de i Storfjord. At det var en OT-leir ved Karesuvanto med 738 OT-arbeidere, 1348 krigsfanger og 1090 soldater (fra 6. bergdivisjon) er imidlertid dokumentert. Disse var involvert i å bygge festningsanlegget «Stormbuch», samt et anlegg i nærheten av Ivalo. Disse OT-arbeiderne og krigsfangene ble siden overført til Lyngenlinja, helt konkret til Kitdalen. Den bataljonen fra 6. bergdivisjon som var ved Stormbuch ble trukket tilbake til Skibotndalen i januar 1945.

 

Noe mange ikke kjenner til var at det i Lyngen, sannsynligvis i Lattervik, var en OT-leir. OT, Organization Todt, var en halvmilitær organisasjon som bygde både militære og sivile anlegg. Disse OT-arbeiderne var tvangsutskrevne arbeidere som fikk lønn og bodde i leirer uten direkte vakthold, og hadde bedre forhold enn krigsfangene. I Norge kom de utskrevne tvangsarbeiderne i hovedsak fra Sovjetunionen, Polen og Frankrike. Det er mulig at det fantes en OT-avdeling på Skibotn. I «Meldungen aus Norwegen» datert 17. juli 1944 fra den tyske sikkerhetspolitisjefen i Oslo, nevnes det at fire rømte; tre polakker og en nordmann, OT-arbeidere fra Skibotn ble arrestert nær grensa til Sverige.

 

Sommeren 1944 kom Pioner Regiment Stab 664 til Storfjord, lederen for dette regiment var oberst Bollmann. Samtidig kom det forsterkede 4. kompani av Bygningsbataljon 428 til Horsnes. Bollmann og fangevokterne hadde ansvaret for byggingen av den såkalte Bollmannsveien. Dette var det første større anlegg i byggingen av Lyngenlinja.   Krigsfangene kom i hovedsak fra Stalag 330 som hadde leir både på Skibotn, Brenna og Lyngseidet. Disse fangene hadde fem fangevokterbataljoner og hadde følgende betegnelser: Krigsfangebygge- og arbeidsbataljoner 204, 206, 427, 428 og 429. Disse fangebataljonene hadde en rekke såkalte utekommandoer. Den mest kjente av disse er Malnitz-leiren som lå øverst i Kitdalen, som ironisk nok var oppkalt etter et kjent kursted i Østerrike. Forholdene i Malnitz-leiren er beskrevet en rekke steder, i avisene både lokalt og internasjonalt sommeren 1945. I den senere tid har «Nordlys» den 14.04.2012 en fyldig artikkel om Malnitz-leiren. Den er også beskrevet i boka «Med lik i lasten» av Halvor Fjermeros som kom ut våren 2013.

 

De nyankomne fangevokteravdelingene ble satt inn for å styrke de eksisterende fangevokterne, særlig etter at fangeleirene i Lyngen-området fikk påfyll av krigsfanger fra Nordland. Dette kommer jeg tilbake til senere.

Det store innrykket

Den 6. bergdivisjon ble overført til Litza-fonten i september/oktober 1941. Her skulle de bistå og støtte de avdelinger som allerede var der. Samtidig skulle de gi avløsning til disse avdelingene. Etter at Finland inngikk fredsavtale med Sovjetunionen, og sovjetiske styrker gikk til angrep, ble alle tyske avdelinger ved Litza-fronten jaget mot Norge. 

6. bergdivisjon ankom Norge i november/desember 1944, og Storfjord rundt årsskiftet 1944/45. Ved kapitulasjonen i 1945 kom 6. bergdivisjon i engelsk fangenskap i området rundt Lyngenfjorden. Lørdahl anslår at divisjonen i april/mai 1945 var på 14.500 mann, og at de da var stasjonert ved Kvesmenes. Lørdahl bekrefter at hele divisjonen var stasjonert i indre del av Storfjord. Jeg mener at han har et altfor lavt antall mannskaper i sine beregninger. Militærhistorikere har tidligere konkludert med at 6. bergdivisjon hadde normal divisjonsoppsetning – 15.000 mann. Gjennomgang av tyske kilder viser at divisjonen var større, og jeg skal her dokumentere dette.

 

I følge den tyske militærhistoriker Alex Buchner var 6. bergdivisjon (6. geb. div.) på 25.000 mann da de kom til Murmanskfronten i 1941. At 6. bergdivisjon var forsterket, beskriver et øyevitne som var soldat i naboavsnittet ved Murmanskfronten. Wiesbauer som tjenestegjorde i 2. bergdivisjon beskriver 6. bergdivisjon som «Der starken Gebirgsdivision», altså den sterke bergdivisjonen. Det var hans bergdivisjon som led størst tap på nordfronten. Dette bekrefter armeens siste generalstabssjef Hölter i 1977.

 

Siden 6. bergdivisjon skulle ta hovedtrykket hvis russerne fortsatte sørover fra Kirkenes, er det liten grunn til å tro at støtteavdelingene ble trukket ut. Derfor mener jeg at hele 6. bergdivisjon ble forlagt i indre del av Lyngenfjorden i den såkalte Lyngenlinja. Det var ikke vanlig at tyske generaler inspiserte første frontlinje personlig, men general Lothar Rendulich som vinteren 1944/45 var sjef for alle tyske tropper i Norge, inspiserte Lyngenlinja i Signaldalen og Kitdalen i årsskiftet 1944/45. En ytterligere bekreftelse på det store antallet soldater i indre del av Lyngenlinja, kan vi lese hos Wiesbauer, og etter min oversettelse «stillinga ved Lyngenfjorden ble besatt av deler av 20. armeen og 6. bergdivisjon».  Lyngenlinjas viktighet er også bekreftet av generalstabssjefen. At øverstbefalende i Norge inspiserer det som kunne bli kamplinja mot russerne styrker min teori over at 6. Bergdivisjon fortsatt var ganske intakt. Tapene for 20. Bergarme ved Litza-fronten er i antall døde og savnede anslått til ca. 9.500 mann ifølge Fløtten. Hele bergarmeen bestod totalt av 200.000 mann høsten 1944.

6. bergdivisjon med støtteavdelinger

Fullt oppsatt hadde 6. bergdivisjon med sine normale/vanlige støtteavdelinger 16.000 mann. Disse avdelingene var:

 

Divisjonsstab

Bergjegerregimentene 141 og 143

Bergartilleriregiment 118

Oppklaringsavdeling 112

Panserjegeravdeling 47

Felterstatningsavdeling 118

 

Dette i følge Tessin bd 3. 

Videre hadde 6. bergdivisjon  støtteavdelinger fra den 91. divisjon. Disse var en bergpioneravdeling, en bergetterretningsavdeling og en forvaltningsavdeling. I tillegg hadde 6. bergdivisjon minst 17 støtteavdelinger fra 91. divisjon. 6. bergdivisjon var også forsterket med følgende avdelinger:

 

Sykkelbataljon 68 

Maskingeværbataljon 4     

6. Bergdivisjon hadde også to eliteavdelinger. Dette var i følge Buchner, Wiesbauer og Tessin Grenaderregiment 388 og tidvis Grenaderregiment 193. 

 

Den 20. bergarme (som 6. bergdivisjon var en del av) hadde mistet i underkant av 10.000 mann ved Litza-fronten. Dette utgjør i underkant av 6 % av det totale mannskapet. Et forsiktig overslag sier da at om lag 1.500 fra 6. bergdivisjon som døde. Et estimert anslag vil da være at 6. Bergdivisjon hadde ca. 22.500 mann da de ankom Norge. Hvis disse tallene er riktige var det minst 30.000 tyske soldater i Storfjord på et visst tidspunkt vinteren/våren 1945. De faste avdelinger er da beregnet til ca. 1.500 personer. Antallet av russiske krigsfanger ble estimert til ca. 5.050 pr 1. april 1945. Dette anslaget er sannsynligvis for lavt.

Fangevokterne

Forholdene i fangeleirene er behørig dokumentert, særlig i Malnitz-leiren innerst i Kitdalen. Jeg skal i denne omgang ikke drøfte dette, men heller se litt på andre forhold. Det stipulerte antallet russiske krigsfanger pr 1. april 1945 tror jeg er for lavt og vil begrunne dette ut fra det forhold at fanger som døde ble kontinuerlig erstattet av nye. Blant annet ble flere anlegg i Nordland lagt ned, eller redusert, og krigsfangene sendt nordover til arbeid ved Lyngenlinja. Det er tvilsomt at tyskerne til enhver tid visste hvor og hvor mange krigsfanger oppholdt til enhver tid, særlig i Storfjord og Lyngenområdet vinteren 1944/45 siden tyskerne hadde enormt behov for arbeidskraft her. Jeg vil dvele litt ved dette ut fra boka til Henning. Johannes Martin Henning kan være eksempel på en vanlig tysk fangevokter i Norge etter 1943. I 1943 ble SS-vokterne erstattet av eldre årganger som ulike årsaker ikke skulle i aktiv krigstjeneste. La oss se litt på Hennings historie.

 

Henning hadde selv seks barn, og var derfor fritatt fra fronttjeneste. Han var utdannet prest og kom fra Hamburg. I Norge skrev han dagboknotater mellom 14. mars 1944 og 6. august 1945. Henning tjenestegjorde som fangevokter i nordligste deler av Nordland. Her er noen sitater fra hans dagbok:

 

  • Slag med geværkolben blir tilrådt. Det er ikke å slå, men å bruke våpen (s.165). Skrevet 07.04.1945
  • …eg håpe jo , og trur det også, at leiinga vår nok skal klare seg… (s.108). Dette skriver han etter 20. juli-attentatet mot Hitler, skrevet 27.07.1944 i Narvik.
  • …mens alt anna er dødt…fundamenteringa til maskinhuset er i gang. Ein må jo halde russerane i arbeid (s.142). Skrevet 26.10.1944.

 

Det er ikke noe som tilsier at Henning var nazist, men som de fleste andre tyskerne var han indoktrinert av den nazistiske propagandaen. Det er grunn til å tro at de fangevokterne som var i Storfjord, var i Hennings aldersgruppe, altså mellom 40 og 60 år.

Kunngjøring-1945
Kunngjøring i Nordlys 1945.

Lyngenlinja våren 1945

Antallet i de ulike avdelingene er ikke mulig å anslå nøyaktig. Tallene baserer seg fra normaloppsetninger når det gjelder kompani-, bataljons-, regiments- og divisjonsnivå (Tessin) når det gjelder hærens, og Fjørtofts (1982) anslag om mannskapsstyrkene i kystartilleriet.

Et estimert overslag når det gjelder Lyngen vil da være;

 

    1 infanteriregiment fra 270. divisjon ca. 3.000 mann

    1 infanteriregiment fra 341. divisjon ca. 3.000 mann

    1 grenaderregiment fra 341. divisjon ca. 3.000 mann

    Kystartilleriet minst 3.500 mann

    Garnison Lyngen ca. 500 mann

    Andre (OT, voktere og krigsfanger)?

    Anslått totalt antall bare i Lyngelinja. 13.000 mann

 

Når det gjelder Storfjord og 6. bergdivisjon hadde de, i motsetning til avdelingene i Lyngen, krigstap. I følge Fløtten hadde avdelingene ved Litza-fronten ca 10 % tap, og i perioden 01.10. – 31.10.1944 er tapstallene relativt sikre. I denne perioden hadde 6. Bergdivisjon  2.333 døde og 2.328 savnede skriver Thorban i 1987. En må gå ut fra at halvparten av de sårede raskt ble satt inn i tjeneste. Antall soldater i Storfjord vil da være;

 

    6. Bergdivisjon m/støtteavdelinger ca. 19.600 mann

    Fast garnison (Brenna og Skibotn)  ca. 1.500 mann

    Fangevoktere  minst 500 mann

    Krigsfanger minst 6.000 mann    

    Andre, f. eks grensepoliti?

    Totalt  ca. 30.000 mann

 

Grenaderregiment 193 ble i månedsskiftet april/mai trukket ut og gikk i fangenskap i Nordland etter kapitulasjonen.

 

Hvis disse tallene er noenlunde riktige, ville det ha vært over 40.000 soldater og krigsfanger i disse to kommunene. Et mer forsiktig anslag vil være at det var et sted mellom 32.000 og 40.000 fremmede som skulle repatrieres til sine respektive hjemland etter krigen. 

Den tyske visitten i 1949 - til ettertanke

I de første årene etter 1945 ble tyskernes Lyngenlinje sprengt eller ødelagt på annen måte. Særlig England ville ha dette gjort så fort som mulig. Ut fra den politiske situasjonen var dog en ny «norsk» Lyngenlinje født i hodene hos de norske og de svenske militære strategene.

 

I 1949, i all hemmelighet møtte norske, svenske og flere tyske høyere offiserer i Oslo. De tyske offiserene hadde tjenestegjort i Norge under krigen. I dette hemmelige møtet ble det diskutert hvordan, og planlagt hvordan Nord-Norge (og Sverige) kunne forsvares ved et angrep fra Sovjetunionen, ifølge Gjeseth og Jaklin. Spiren til en norsk Lyngenlinje var begynt å vokse. 

 

Fra 1950-tallet til 1990-tallet ble det bygd forsvarsanlegg som strakte seg fra Årøyholmen i Nord til Kitdalen i sør, og med utløpere til inngangen av Tamokdalen. Alle større NATO-øvelser i dette området var ment å stoppe en eventuell sovjetisk invasjon ved Lyngenfjorden. Mange av disse øvelsene ble avsluttet ved at det ble detonert et taktisk atomvåpen. Blant annet var Taterneset hyppig brukt.

Litteraturliste og kilder

Buchner Alex    Vom Eismer bis zum Kaukasus. Die Deutsche Gebirgstruppe im Zweiten Weltkrieg 1941/42. Podzum-Pallas Verlag GmbH. Friedburg. 1988

 

Fjermeros Halvor    Med lik i lasten. Operasjon Asfalt – de sovjetiske massegravenes skjebne i Norge. Scandinavian Academic Press. Oslo. 2013

 

Fjørtoft Jan Egil    Tyske krigsfort i Norge. Agder Press A/S. Arendal. 1982

 

Fløtten Finn    Festung Kirkenes. Okkupasjon og frigjøring av Sør Varanger. Dagfinn

    Hansens Trykkeri. Kirkenes. 1993

 

Gjeseth Gullow    Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen. Fagbokforlaget.

    Bergen. 2011

 

Henning Johannes    Ein tysk soldats dagbok frå krigen i Nord-Norge. Red. Berit Nøkleby

    Det Norske Samlaget.  2009

 

Hölter Hermann    Armee in der Arktis. Schild Verlag GmbH. Munchen. 1977

 

Jaklin Asbjørn    Isfront. Den kalde krigen i nord. Gyldendahl Norsk Forlag AS. 2009

 

Lørdahl Erik    Tyske militære avdelinger og feltpostnummer tilknyttet Norge 1940-

    1945. War and Philabooks Ltd. Tårnåsen. 2001

 

Ørnebakk Oddvar    Lyngenlinja – tyskernes forsvarsstilling i Nord-Troms mot de allierede. I Menneske og Miljø i Nord-Troms. 2007

 

Rendulich Lothar    Gekämft. Gesiegt. Geschlagen. Verlag Welsermühl. Wels-Heidelberg. 1952

 

Seidler Franz W    Die Organition Todt. Bauer für Staat und Wehrmacht 1938-1945.

    Berhard & Graefe Verlag. Koblenz 1977.

 

Sunde Hjalmar    Tyskernes Lyngenstilling. En del av krigshistorien i Norge. I Norsk Militært Tidsskrift. 1987

 

Tessin Georg    Verbande und Truppen der Deutsche Wermacht und Waffen-SS 1939-1945. Bind 1-15. Biblio-Verlag. Usnabrück. 1973-1988

 

Thorban F.W.    Der Abwehrkampf um Petsamo und Kirkenes 1944. Operation «Birke» und «Nordlicht». Podzun-Pallas Verlag GmbH. Bad Nauheim. 1989

 

Ugelvik-Larsen Stein, Sandberg Beatrice og Damm Volker

    Meldungen aus Norwegen. Teilband III. R. Olderburg Verlag. Munchen. 2008

 

Weisbauer    In Eis und Tundra. Drei Jahren in der Lapplandsfront. Kurt Vowinel Verlag. Berg am See. 1983

 

 

AVISER    Skrevet inn i tekst    

 

 

ARKIV    Statsarkivet i Tromsø, arkiv til Fylkesmannen i Troms, boks 2422.

    Mappe Storfjord

    

    Interkommunalt arkiv Tromsø (IKAT). Storfjord kommunes arkiv.

    Herredstingprotokoll 01.04.41 – 15.06.45