Norske epler.
Eplekrigen
Ett av mine klareste minner fra barndommen er da faren min riktig slo seg løs og kjøpte en hel kasse med epler på Samvirkelaget. Det skjedde like før jul hvert år.
Det var noe som det ikke gikk an å holde hemmelig, om han hadde tenkt det. For den særdeles pirrende lukta av epler spredte seg i hele huset. Norsk Gravenstein. Utvilsomt.
Frukt var ikke dagligdags i den tida. Dyr var den, og det var ikke flust med penger hos folk heller. Men til jul skulle det være epler, den saken var klar. Og vi ungene fikk fråtse i epler.
I dag er det andre tider. Vi kan spise så mye epler som vi orker hver dag, det er ikke dét. Men epler som lukter - og smaker for den saks skyld - er det bare mulig å få tak i en kort periode etter den norske eplehøsten.
I desember er det slutt, hvis sesongen varer så lenge. Da er de norske velduftene eplene ikke mulig å få tak i lenger. Isteden bugner det av utenlandske epler, som verken lukter eller smaker eple.
Hvor blir det så av de norske eplene?
Svaret er at de går til pressing.
Årsaken er den såkalte eplekrigen. En krig Norge tapte i 1989 mot USA i Gatt, som det het den gangen. Norge måtte droppe importvernet etter 1. desember.
Derfor får vi ikke norske epler utover vinteren. Isteden får vi så mye vi orker å sette til livs av epler som har reiste halve jorda rundt. Smakløse og luktfrie. Og sprøyta så de skal klare den lange reisa og holde i månedsvis.
Det er på tide å bruke forbrukermakt. Krev norske epler!
