Det symbolske jaget *

Tipsene er mange, og man kan fort gå seg vill i de mange artiklene, med mindre man er utstyrt med en machete i form av kunnskap og kritisk sans. Slik jeg ser det, representerer disse avisartiklene på mange måter det stadige jaget etter å forbedre seg. Ikke bare kroppslig som sådan, men også materielt. Det postmoderne samfunnet er i stor grad preget av et kappløp mennesker i mellom. Vi snakker om en konkurranse hvor vi hele tiden vil ha det nyeste og det beste. Det være seg klær, utdanning, biler, brunfarge eller bicepser. Grunnene til dette kan selvfølgelig være mange. For eksempel er mennesker som dyr flest. De tilpasser seg forandringene i sitt naturlige habitat. Man kan med andre ord - satt på spissen - gi utviklingen en evolusjonistisk forklaring. Man tilpasser seg forandringer, noe andre dyr har gjort i uminnelige tider. Ta for eksempel planteparasitter, som har et "våpenkappløp" med planter de forsøker å invadere. For å forhindre invasjonen har planter utviklet giftstoff som skal avskrekke parasittene. Dette tar parasittene i betraktning og utvikler stadig mer raffinerte knep for å få has på platenes forsvarssystem. Og slik fortsetter det. Hver part tilpasser seg motpartens hyppige forandringer - helt til en seiersherre står igjen (dersom det i det hele tatt er mulig). Men dette er en digresjon. Det interessante med konkurransen mellom mennesker, er at det utspiller seg som et nullsumspill. For det er et kappløp på stedet hvil. Hvert år må man forbedre seg for å opprettholde sin nåværende posisjon, nettopp fordi naboen også har gjort det. Man konkurrerer på en metaforisk tredemølle, hvor man løper og løper, men i bunn og grunn kommer man ingen steder. Nå er det viktig å poengtere at dette selvfølgelig ikke gjelder alle mennesker. For å henfalle til en klisjé: vi er alle forskjellige. Poenget er at konkurransen virker å være en generell tendens i samfunnet, og den forandrer seg hele tiden. Det som er viktig i dag behøver ikke være viktig i morgen. Kultur og menneskelige preferanser er ikke statiske størrelser. Hva mennesker ønsker og hva som tilsynelatende avler suksess forandrer seg fra epoke til epoke. Her det det for øvrig viktig å understreke at dette jaget, eller evolusjonen (for å holde oss til dyreriket) kan få fatale følger. La oss ta kroppsideal og jakten på en partner som eksempel - såkalt seksuell seleksjon. I jakten etter status og partnere har vi gjennom hele vår kulturhistorie utforsket stadig mer raffinerte måter å forandre utseende vårt på. Blant annet gjennom påkledning, sminke, parfyme, trening, botox, dietter og plastisk kirurgi. I barokken var det vanlig at kvinner hadde svært store kjoler og parykker. Parykkene ble for øvrig et problem for kvinnene da de var smurt inn med både smør og sukker, noe rottene fant veldig velsmakende. På denne tiden dreide seg også om å se bleikest ut. Hvit hud var et tegn på overklasse. Sminken var svært tykk - opp til 2 cm - og ble lagt med stor omhu i ansiktet. På 1960 og 70-tallet var det inn med visse hårfrisyrer, slengbukser og free spirit. Litt etter denne perioden begynte også plastisk kirurgi å stå frem som en ettertraktet industri. Denne type kirurgi har røtter helt tilbake til antikken. Historisk ble det først og fremst brukt til å reparere krigsskader, men i moderne tider har det blitt et verktøy til å forandre kroppen i henhold til kulturelle skjønnhetsidealer. Her er det for øvrig viktig å påpeke at skjønnhetsjaget ikke utelukkende befinner seg i den vestlige verden. Blant annet får mange laotiske kvinner lange halser ved å bruke halsringer. Dette anses av mange som å være attraktivt. Og i 900-tallets Kina var det vanlig at jenter fikk fotbindinger, slik at de forble små og fikk en spesiell form. Dette ble ansett som vakker og attraktiv. Jakten etter spesielle utseender og status har preget mennesket i alle tider. Som nevnt er skjønnhetsjakten en samfunnsutvikling som til tider blir fremelsket av diverse medier, med et budskap som indirekte sier: Hvordan bli best. Men som sosialt fenomen kan utviklingen få uheldige bivirkninger. La oss først ta et eksempel fra evolusjonenshistorien, hvor det eksisterer mangfoldige dyrearter hvis fysiske attributter kun har som hensikt å lokke til seg en make. Det fremste eksemplet på hvor en art har malt seg inn i en evolusjonistisk blindgate, er den irske kjempehjorten. For å skaffe seg en make gjaldt det å ha størst mulig gevir. Kun de med stort gevir fikk ført slekten sin videre. For det var de som var de mest attraktive. Etter hvert som tiden gikk, fikk kjempehjorten større og større gevir, helt til de nådde en abnormal størrelse. Dette førte til at det meste av maten gikk til å livnære gevirene, pluss at det ble vanskeligere og vanskeligere å manøvrere seg gjennom skogen. Det hele endte med at gevirene ble dyrets endelikt. Hva det menneskelige samfunn angår, så finnes det retninger som minner om kjempehjortens skjebne. Det virker blant annet som om modeller tilsynelatende aldri kan bli slanke nok, noe som også gjelder de tenåringsjentene som følger denne trenden. Følgelig vil denne konkurransen få fatale konsekvenser i form av spiseforstyrrelser og lignende. Det samme kan også gjelde gutter og menn, bare i motsatt ende av skalaen. Her dreier det seg om å få store muskler som strengt tatt ikke brukes til å løfte tunge ting. Dette kan ende i lidelser som megareksi (uten å underslå det faktum at også det mannlige kjønn kan få spiseforstyrrelser retningen av anoreksi og bulimi.). Når naboen blir penere, så må man selvfølgelig svare med å bli enda penere. Det er konkurransens ånd. Nå er ikke dette innlegget ment å bygge opp under et hysteri hvor vi må passe oss for veien videre. For det er klart at informasjon om kropp og trening også har positive bivirkninger. Vi få mer kunnskap om hvordan holde oss friske og raske. Det skal vi så absolutt ikke stikke under en stol, men innlegget er ment som et steg tilbake, hvor vi betrakter tilværelsen fra et større perspektiv. På den måten kan vi få en idé om hvor vi er, samt ulemper og fordeler med den tiden vi lever i. For noen ganger kan et steg tilbake være to steg fremover. * En del av faktainformasjonen er hentet fra Hessen og Eriksens På stedet løp (2012).