Brev til ordfører

Og du var kanskje en av de heldige som kom hjem med en trekrakk og fikk stolt fortelle om hvordan du hadde tegnet, designet, målt, sagd, høvla, snekra, pussa og lakka, alt helt sjøl.

La oss snakke om sløyd

Du skjønner det, Sigmund, at dette brevet handler om sløyd. Og dette brevet handler så absolutt ikke om sløyd. Men først og fremst vil vi fortelle deg at våre barn, som går på skole i din kommune, de kommer ikke hjem med trekrakker. Og det synes vi er trist.  

I dag heter faget Kunst- og håndverk. Læreplanene for faget snakker om arkitektur, design, kunst og visuell kommunikasjon. Her er både teori, produktutvikling, kunstopplevelser og digitale prosesser pakket inn i en herlig helhet. Det er ingenting i læreplanene som tilsier at barna ikke skal komme hjem med trekrakker.

Situasjonen i dag

Vi som skriver dette brevet er foreldre til skoleelever på mellomtrinnet ved Skibotn skole. Våre barn har i løpet av sine skoleår kommet hjem med svært lite egenprodusert. Og det de har kommet hjem med, vitner lite om nylærte ferdigheter, nitide arbeidsprosesser eller nyvunnet mestringsfølelse.

Strengt talt får våre barn pusse på treklosser, så sant de har tilgang på sandpapir. En skjærefjøl kommer hjem med en god-jul-hilsen påskrevet med blyant eller sprittusj, ”fordi det var så lang kø ved svipennene”.

Et alvorlig signal

Vi tror ikke dette skyldes udugelige lærere som ikke vet eller kan bedre. Vi mener dette er et resultat av en systematisk nedprioritering og en skakk-kjørt økonomi. En skole under sterkt press avslører seg først på de praktisk-estetiske fagene. Når rammetimetallet blir mindre og kampen om undervisningsressurser til spesial-/tilrettelagt undervisning blir hard, ja så er det de praktisk-estetiske fagene som ryker først.

Men det er nå en gang slik, Sigmund, at skole-eier har plikt til å gi tilpassa opplæring til alle og at alle elevene skal ha undervisning i alle fagene slik læreplanene skisserer, også i ”lavstatusfag”. Dårlig kommuneøkonomi er ingen argumentasjon for å nedprioritere noen fag.

Sammenslåing

Ikke nok med at skolebudsjettet allerede er skrapt til beinet i en flerårig nedskjæringsprosess. Situasjonen for mellomtrinnet i dag ved Skibotn skole er at det kjøres sammenslått undervisning for 5.-7. klasse i fagene kunst- og håndverk, musikk og kroppsøving. Det er tre årsklasser samtidig det, i ett og samme fag. I tillegg er det sammenslåing i enkelttimer også i noen av primærfagene. Men dette vet vel du alt om, Sigmund, og om alle fagene og klassene som er sammenslått på småtrinnet og ungdomstrinnet. For det er ganske mye sammenslått undervisning per i dag. Og nå skal det tas ned ytterligere.

Sammenslåing er en billig form for undervisning. Men det er nå slik at billig sjelden er det samme som kvalitet. Problemet med sammenslåing er ikke nødvendigvis at elevgruppene blir så store, men at aldersforskjellen og forskjellen mellom de enkeltes forutsetninger internt i gruppa, blir så stor. For at en undervisning skal fungere i en sammenslått klasse, må undervisningen tilrettelegge for periodevise og temavise bolker, ikke for progressive ferdigheter eller langsiktig prosesskompetanse. For å si det enkelt, Sigmund, så er det faglæreren som må bestemme når en gruppe skal være sammenslått, ikke du.

Anmodning

Vi synes at du som ordfører, bør ta deg en liten runde på skolene og gjøre deg opp en mening om hvor de praktisk-estestiske fagene faktisk står i dag, før du uttaler deg om kvalitet og rom for nedskjæringer på skolebudsjettene.

Deretter kan du komme tilbake til oss foresatte og fortelle oss

-          hvordan skal musikkundervisning ivaretas i en gruppe på 30 elever når man bare har et par gitarer til rådighet?

-          hvordan skal kunst- og håndverkslæreren ivareta de samme 30 elevene med henhold til en læreplan, med bare et par fungerende symaskiner?

-          hvordan skal 30 elever få utfordre seg på produktutvikling på sløydrommet med én rusten båndsag og to svipenner?

For det er dagens situasjon.

 Med hilsen

Lena Jacobsen, Robert Fagerli, Silja Skjelnes-Mattila, Toni Mattila, Vanja Bugjerde og Bjørn Sørensen, Skibotn